10. Knut den mektige

10.
Knut den mektige

d/n. konge

1028-1035

Dansk nasjonalhelgen og konge. 

Knut den mektige
malt av Stein Røise

En kort tid regjerte danskekongen Knut den mektige også her til lands, men han var lite populær hos folket som heller ville ha Olavs sønn Magnus.

9. Håkon Eiriksson

9.

Håkon Eiriksson
1012-1016

Håkon Eiriksson ladejarl
malt av Stein Røise

Hålpn Eiriksson ladejarl var sønn av Eirik ladejarl og rakk å styre landet sammen med onkelen i tre år. I 1016 led de et stygt nederlag mot Olav Haraldsson. Men ledet landet i 1028-29

8 Olav den hellige

8. Olav den hellige 

1015-30

O. var etterkommer etter Harald Hårfagre og regnes som den kongen som innførte kristendommen i Norge (etter Håkon den gode og Olav Trygvasson).

Olav måtte en tid rømme til Rusland, da overtok danskekongen Knut, men da Olav og sønn Magnus kom hjem, ble det krig. Olav døde som kjent i slaget på Stiklestad i 1030, og fem år senere kom sønnen på tronen.

7. Erik og Svend ladejarler

7

Erik og Svend 

ladejarler
1000-1012
1000-1015

Eirik og Svein Ladejarler
malt av Stein Røise

Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024)
var jarl på Lade forTrøndelag og Hålogaland (ca. 995–1012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (1000–1012), og jarl av Northumbria (1016–1023). Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.

Etter å ha regjert her tillands noen år måtte han etterhvert flykte fra landet.

Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland ellerStrathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden.

Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033. Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.

Svein Håkonsson (død ca. 1016) var sønn av Håkon Jarl Sigurdsson og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015.

Da møtte han motstand fra en annen legendarisk norsk konge, denne gang endog av den hellige arten....

6. Olav 1. Trygvasson

6.
Olav 1. Trygvasson

(995-1000)

Olav 1. Trygvasson
malt av Stein Røise

Olav Tryggvason, sønn av Trygve Olavsson, ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheim. Han reiste videre til områder som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner, Torleiv Spake, Ogmund, Tord og Olmod. Tre av disse fikk mer eller mindre kjente sønner.

Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjorth fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til dronning Sigrid i Sverige, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

Kong Olav døde ifølge kildene i slaget ved Svolder ca. år 1000. Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere

5. 970-995 Håkon Jarl

5.

Håkon Sigurdsson Ladejarl

970-995

Håkon Jarl
malt av Stein Røise

Håkon tok kampen mot kong Harald Gråfell. Håkon var i landflyktighet flere ganger, men hver gang kom han tilbake, og forhindret at Harald fikk noe stødig fotfeste i Trøndelag. Harald ble til slutt fordrevet, han døde senere ved Limfjorden i Danmark.

Håkon Jarl fikk så makten i Norge gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann. Kongen hadde tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart han var utenfor danskekongens rekkevidde, satte Håkon prestene på land, og sto fram som en helstøpt hedning etter tradisjonelt, norrønt mønster. I hyllingskvadet Vellekla av skalden Einar Skålaglam blir Håkon Jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal i følge Snorre ha erklært seg som "Sæming" – det vil si en av krigerguden Odins sønner. Han skulle "aldri oppsøke striden , men heller aldri vike unna for striden".

Omkring 973-974 dro han til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tyske keiseren Otto II. De tapte slaget, og etter dette betalte Håkon ingen skatter til Danmark. Ladejarlen holdt imidlertid danekongen med jaktfalk (Snorre).

I året 986 sendte kong Svein Tjugeskjegg av Danmark en innvasjonsstyrke til Norge for å knekke Ladejarlen, sammen med Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge og Sigvalde jarl.

Styrken til kong Svein møtte Håkon Jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. Utfallet av slaget styrket naturlig nok Ladejarlens posisjon, som i motsetning til de engelske jarlene hadde slått danekongen i krig.

Håkon Jarl fikk tilnavnet "den mektige" og regnes etter slaget som Norges enehersker.

Håkon pådro seg endel mishag hos stormennene i Trøndelag, slik at da Olav Tryggvason kom til Trøndelag nærmere bestemt til Skaun , så høstet Olav støtte fra en del bønder. Året var 995, Olav kom med en flåte på fem skip ifølge Snorre. Det kom til stridigheter på fjorden fordi Jarlen hadde sendt noen av sine skip i forsvar. Denne flåten var ledet av yngstesønnen Erlend, som ble drept i striden.

Håkon hadde søkt tilflukt hos sin elskerinne Tora på gården Rimol i Melhus. Olav Tryggvason kom til Rimol og holdt en tale på tunet, mens Håkon lå i skjul i en grisebinge mens han hørte på talen til Olav. Det var siste kvelden Håkon var i live, for han ble drept der den natta av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Da nyheten nådde Olav Tryggvason, tok denne straks sete på Lade. Da Kark fremviste jarlens avskårne hode for Olav som bevis på at Jarlen var død, befalte Olav at Kark skulle halshugges for sitt svik mot sin herre. Jarlens og trellen Karks hoder ble deretter tredd på nidstang ute på Munkholmen til skrekk og advarsel.

4. 960-970 Harald 2. Gråfell

960-970

Harald 2. Eiriksson

Gråfell

935-970

Harald Gråfell Eiriksson
malt av Stein Røise

Selv om Eirik Blodøks hadde oppgitt kampen om å gjenvinne Norge gjaldt det slett ikke hans sønner. Med støtte fra danskekongen Harald Blåtann gjorde Harald 2. Eiriksson Gråfell innfall mot Norge, først uten hell, men kom senere tilbake og etter å ha brent den mektige Sigurd Ladejarl inne i Stjørdal vant han Trondheim.

Etter noe turbulens mellom han og danskekongen kom det omsider til brudd mellom dem og da Håkon jarl dro til Danmark for å hevne faren ble det lagt en listig plan for å lokke Harald Gråfell i en felle. I 970 ble Harald lokket til Danmark hvor han ble drept i et bakhold.

Han etterlot seg ingen sønner.

3. 935-960 Håkon 1. den gode

935-960

Håkon 1. Haraldsson

(den gode)

920-960

Håkon var den yngste av Haralds mange sønner. Han var oppfostret i England, derav navnet ("Adelsteinsfostre").  Håkon vendte hjem etter at Eirik Blodøks hadde drept flere av sine brødre og underkonger samt gjort seg til en upopulær konge.  Etter at Håkon kom tilbake fra England måtte Eirik rømme landet og døde senere i England.  Han etterlot seg imidlertid en hevngjerrig dronning, Gunnhild Kongsmoder, samt yngre sønner som snart skulle vende tilbake til landet i håp om å ta igjen kongsmakten.

Eirik var en svært krigersk konge, Håkon var det motsatte.

2. 933-35 Eirik 1. Blodøks

933-935

Eirik 1. Haraldssønn

Blodøks

(910?-954?)

Eirik Blodøks
Malt av Stein Røise

Eirik var sønn av Harald Hårfagre og den danske kongsdatter Ragnhild. Han giftet seg med Gunnhild, (også hun dansk kongsdatter).  Eirik ble kjent som en stor kriger og skaldene hans ga ham tilnavnet Blodøks.

Mens faren ennå levde kom Eirik på kant med flere av sine brødre og tok livet av et par av dem. Etter farns død kom den yngste sønnen, Håkon den gode "Adalsteinsfostre" hjem fra England, der han var blitt sendt til oppfostring.

Da folket var gått lei av Eiriks brutale styre hyllet de straks etter Håkons hjemkomst han som ny konge i Norge. Eirik måtte sammen med sin hustru og sine sønner da rømme til England.

1. Harald 1. Hårfagre

1.

885-933

Harald 1. Hårfagre

Halvdansson

860?-945

Harald 1 Hårfagre
861-930

Harald regnes som grunnlegger av det norske monarki. Han var sønn av småkongen 

Halvdan Svarte som døde i en tragisk drukningsulykke på Randsfjorden. Da var sønnen Harald 

bare 10 år gammel. 

Han bestemte seg snart for å bekjempe alle småkongene og samle landet under seg som et og samme rike. Etter et avgjørende slag mot de som var uenige og dermed hans fiender lykkes Harald å nedkjempe disse i det avgjørende slaget ved Haftrsfjord i 861.

Etter dette slaget ble Harald regnet for å være Norges første rikskonge.  

Harald 1. Hårfagre "Dovrefostre" ("Luva") fikk mange barn med mange kvinner og 

han innsatte sine sønner som fylkeskonger i landet. Sin favorittsønn, Eirik 1. Blodøks, 

fikk overkongedømme. 

H. H. døde som en gammel mann i ca. 945.

NORGES KONGER

NORGES KONGER

År 870-2014

    1.     

                                  890-940                                

Harald 1. Hårfagre Halvdansson

                                    

2.  

                                940-945                                

 Eirik 1. Blodøks

              

 3.  

       945-960           

Håkon 1. den gode

4.  

960-970 

Harald 2. Gråfell

5. 

970-995  

Håkon jarl

6. 

995-1000 

Olav 1. Trygvasson

7. 

1000-1016 

Eirik og Svein ladejarler

8. 

1012-1016 

Håkon Eiriksson

9. 

1016-1028 

Olav 2. den hellige

10. 

1028-1035 

Knut den mektige

11. 

1035-1047 

Magnus Olavsson

12. 

1047-1066 

Harald 3. Hardråde

13. 

1066-1093 

Olav 3. Kyrre

14. 

1066- 1069 

Magnus Haraldsson

15. 

1093-1094 

Håkon Toresfostre Magnusson

16. 

1093-1103 

Magnus Berrføtt

17. 

1103-1115 

Olav Magnusson

18. 

1103-1123 

Øystein 1, Magnusson

19. 

1103-1130 

Sigurd 1. Jorsalfare

20. 

1130-1135
1137-1139

Magnus Blinde

21. 

1130-1136 

Harald 4. Gille

22. 

1136-1155 

Sigurd 2. Munn

23. 

1136-1161 

Inge 1. Krokrygg

24. 

1142-1157 

Øystein 2. Haraldsson

25. 

1142-1145 

Magnus Haraldsson

26. 

1159-1162 

Håkon Herdebrei

27. 

1161-1184 

Magnus Erlingsson

28. 

1177-1202 

Sverre Sigurdsson

29. 

1202-1204 

Håkon Sverresson

30. 

1204          

Guttorm Sigurdsson

31. 

1204-1217 

Inge 2. Bårdsson

32. 

1217-1263 

Håkon IV Håkonsson

33. 

1263-1280 

Magnus IV Lagabøte

34. 

1280-1299 

Eirik II Magnusson

35. 

1299-1319 

Håkon V Magnusson

36. 

1319-1355 

Magnus VII Eiriksson

37. 

1355-1380 

Håkon VI Magnusson

38. 

1380-1387 

Olav Håkonsson

39. 

1387-1412 

Margrethe

40. 

1412-1442 

Erik av Pommern

41. 

1440-1448 

Kristoffer av Bayern

42. 

1448-1449 

Karl I Knutsson Bonde

43. 

1450-1481 

Christian I

44. 

1483-1513 

Hans

45. 

1513-1523 

Christian II

46. 

1523-1533 

Frederik I

47. 

1537-1559 

Christian III

48. 

1559-1588 

Frederik II

49. 

1588-1648 

Christian IV

50. 

1648-1670 

Frederik III

51. 

1670-1699 

Christian V

53. 

1730-1746 

Christian VI

54. 

1746-1766 

Frederik V

55. 

1766-1808 

Kristian VII

56. 

1808-1814 

Frederik VI

57. 

1814           

Christian Frederik

58. 

1814-1818 

Carl II

59. 

1818-1844 

Carl Johan III

60. 

1844-1859 

Oscar I

61. 

1859-1872 

Carl IV

62. 

1872-1905 

Oscar II

63. 

1905-1957 

Haakon VII

64. 

1957-1991 

Olav V

65. 

1991-         

Harald V

17. Sigurd Jorsalfare

17. Sigurd Jorsalfare

1103-1130

16..Olav Magnusson

16.

Olav Magnusson

1099-1115

15. Øystein Magnusson

15.

Øystein Magnusson

          1103-13

Sønn av Magnus Berrføtt. 

nr. 13. 1093-1095 Håkon Magnusson Toresfostre

13.

Håkon Magnusson Toresfostre

1093-1095

14. Magnus Berføtt

14. Magnus Berføtt

1095-1103

Som bror til Olav var Magnus mye hissige og la ut på tokter. Her hjemme hadde han 3 sønner, i England 2. M. B. døde i England i 1103.

12. Olav Kyrre

12. Olav Kyrre

1066-1093

Etter H. H  overtok sønnen Olav Kyrre. Det var ro og orden.

11. Harald Hardråde

11. Harald Hardråde

1047-1066

H. Hardråde var halvbror til Olav og krevde tronen da nevøen, Magnus, døde. H. H. regnes som en god konge for landet og under hans tid ble Oslo hovedstad.

Han døde på tokt i England i 1066

10 Magnus Olavsson

     10. Magnus  

         Olavsson

        1035-1047

Magnus var en dyktig kriger og tok bl.a.  Danmark en kortere tid. Etter hans død gikk tronen til hans onkel..

NORGES KONGE

NORGES KONGER

årene 872-2014
(m. små illustrasjoner fra tidsperioden år 870-1814)

Norges gamle riksvåpen

ILLUSTRASJONER:
S. RØISE
NORGES KONGER 870-1807