56 Frederik VI

56

Frederik VI

1808-14

Frederik VI
1808-14

Frederik VI 1768-1839, sønnesønn av Frederik V, regent fra 1784, under farens, Christian VII*s sinnsykdom , konge 1808. Folkekjær for sitt arbeid for å frigjøre bondestanden (opphevelse av stavnebåndet) og aktet for sitt enkle levesett og pliktoppfyllende karakter, men stivsinnet og kortsynt. Hans utenrikspolitikk var meget uheldig. Under Napoleonskrigene måtte riket tåle store lidelser, og den franskvennlige politikk bidro også til at han måtte fraskrive seg Norge i 1814. G. m. Marie Sofie Frederikke av Hessen-Kassel. 

55 Christian VII

55

Christian VII

1766-1808

Christian VII
malt av S. Røise

Christian VII 1749-1808, sønn av Frederik 5, konge 1766. Han ble sinnsyk 1768 og lot seg stadig mer lede av sine omgivelser (Stroense, Guldberg). G. m. Caroline Mathilde av England 1766, som ble forvist til Celle etter Struenses fall i 1772. 1774 fratatt den reelle regjeringsmakt etter kronprins Frederiks statskupp.

54 Frederik 5

54

Frederik V

1746-66

Frederik V
malt av S. Røise

Frederik V 1723-66, sønnesønn av Frederik IV, konge 1746 etter sin far Christin VI, overlot styre til sine dyktige ministre, men nøt i høy grad folkets gunst. G. m. 1) Louise av England 2) Juliane Marie av Braunschweig.

53 Christian VI

53

Christian VI

1730-46

Christian VI
malt av S. Røise

Christian VI 1699-1746, sønn av Frederik 4, konge 1730. Hans regjeringstid preges av hans pietistiske religiøsitet. Christians kostbare hoff og store byggearbeider førte med seg økonomiske vansker for staten. G. m. Sofie Magdalene av Kulmbach-Bayreuth 1721. 

52 Frederik IV

52

Frederik IV

1699-1730

Frederik IV
Malt av S. Røise

Frederik IV 1671-1730, sønnesønn av Frederik 3, konge 1699 etter sin far Christian 5. Deltok i den store nordiske krig (1700, 1709-20). Skåne klarte han ikke å gjenerobre, men underla seg Holstein-Gottorp, som var Sveroiges allierte og forlente Holstein med Danmark. G. m. 1) Lovise av Mecklenburg 2) Anna Sofie Rewentlow.

51 Christian V

51

Christian V
1670-99

Christian V
malt av Stein Røise

Christian V 1646-99, sønn av Frederik 3, konge 1670. I krigen med Sverige 1675-79 (Gyldenløvefeiden eller den skånske krig) forsøkte han forgjeves å vinne tilbake de tapte landskaper. Halvbroren U. F. Gyldenløve var stattholder i Norge 1664-99. Ny lovbok 1687. G. m. Charlotte Amalie av Hessen 1667. 

50 Frederik III

50

Frederik 3

1648-70

49 Christian IV

49

Christian IV

1588-1648

Christian 4
malt av Stein Røise

Christian IV (1577-1648), sønn av Frederik II, konge 1588, myndig 1596. Han besøkte Norge 25 ganger og, i 1599 en reise helt til Vardø.

Kalmarkrigen (1611-13) sikret Finmark for Danmark-Norge. Men hans deltagelse under 30-årskrigen (1625-29) falt uheldig ut. Ved freden i Bremsebro i 1645 mistet Norge Hjemtland og Herjedalen.

Alt i alt gjorde Christian IV en stor innsats for Norge og var den som regnes som grunnlegger av det moderne Norge.

48 Frederik II

48

Frederik II

1559-1588

47 Christian 3

47

Christian 3.

1537-1559

Christian 3
malt av Stein Røise

Christian III (1503-59), sønn av Frederik 1, konge 1534. Han var tilhenger av reformasjonen og måtte vinne herredømmet i Danmark ved våpenmakt (Grevefeiden). Etter Københavns fall 1536 ble også Norge undertvunget, og ved C*s håndfestning ble det norske riksrådet oppløst samme år. Samtidig ble reformasjonen innført i begge land samtidig.

46 Frederik I

46
Frederik I
1524-33

Frederik I
malt av S. Røise

Frederik I (1471-1533), sønn av Christian I. Valgt til konge i Danmark og Norge etter Christian II*s fall 1524. I hans tid begynte reformasjonen i Danmark.

45 Christian II

45

Christian II

1513-23

Christian II
malt av Stein Røise

Christian II (1481-1559), sønn av kong Hans. Konge i Danmark og Norge 1513-23, i Sverige 1520-21. Allierte seg med borgerskapet for å svekke adelen og styrke kongemakten.  Han gjorde også sterke inngrep i kirkens rettigheter og satte riksrådet tilside. Ved blodbadet i Stockholm 1520 lot han 100 svenske stormenn (adel og geistlig) henrette. Ble 1523 fordrevet og rømte til Nederland. Forsøkte forgjeves å gjenvinne tronen 1531.  

44. Hans

44

Hans

1483-1513

Kong Hans
malt av S. Røise

Hans 1455-1513, dansk-sv.-norsk unionskonge. Konge i Norge fra 1483. Langvarig strid med hanseatene som støttet det opprørerske Sverige. Også i Norge brøt det ut motstand ledet av Knut Alvsson Tre Roser.  

43 Christian I

43

Christian I

1450-81

Christian I
Malt av S. Røise

Christian I 1426-81, stamfar til det oldenburgske kongehus. Konge i Danmark 1448, i Norge 1450, da det i Bergen ble vedtatt en "evig bebindelse" mellom de to land. I 1457-64 var han også konge i Sverige. I Norge fikk hanseatene store rettigheter på nordmennene bekostning, og Orknøyene og Shetlandsøyene gikk tapt for Norge. G. m. Dorothea av Brandenburg.

42 Karl Knutsson Bonde

42

Karl Knutsson Bonde

1449-50

41. Christoffer av Bayern

41

Christoffer av Bayern

1442-1448

Christoffer av Bayern
malt av S. Røise

Christoffer av Bayern 1418-48, søstersønn av Erik av Pommern. G.m. Dorothea av Brandenburg som senere ble gift med Christian 1. 

40. Erik av Pommern

40

Erik av Pommern

1410-42

Erik av Pommern 1382-1459, Konge av Norge 1389-1412, sønn av av en søsterdatter til Margreta. E. ble kronet i Klmar i 1397, men fikk først virkelig regjeringsmankt etter Margaretas død i 1412. Erik innførte Øresundstollen i 1429. 

Etter voldsom bondereisning i Sverige rømte han fra landet først i 1436 til Gotland siden i 1449 til Pommern.

39. Margrete

39

Margrete

1389-1412

Dronning Margarete
malt av S. Røise

Dronning Margrete Valdemarsdatter (1352-1412), dronning av Sverige, Norge og Danmark. G.m. den norske kongen Håkon 6. Magnusson. Etter sønnen Olavs død i 1387 ble hun valgt i Norge og Danmark "frue og husbonde". Angrep Sverige 1389. 1395 var Sverige vunnet. Allerede i 1389 hadde hun utpekt sin nevø Erik av Pommern til sin efterfølger og under "Kalmarmøtet" i 1397 ble Erik også kronet.
Margrete ønsket å skape en sterk kongemakt på bekostning av stormennene.

38 Olav 4 Håkonsson

38.

Olav Håkonsson

1381-87

Olav Håkonsson
Stein Røise

Olav IV Håkonsson (1370-87), sønn av Håkon 6. Magnusson og Margarete Valdemarsdtr., konge i Danmark 1376 og i Norge 1380. Han døde bare 17 år gammel. Det var i realiteten hans mor som styrte for ham.

37. Håkon VI Magnusson

37

Håkon VI Magnusson

1343-80

Håkon 6 Magnusson
malt av Stein Røise

Håkon VI Magnusson 1339-80, sønn av Magnus Eriksson og dronning Bianca. konge i Norge i 1343, myndig i 1355. Han var gift med Valdemar Atterdags datter Margrete og ved Valdemars død i 1375 ble deres sønn Olav valgt til konge i Danmark.

36 Magnus VII Eriksson

36

Magnus VII Eriksson

1319-55

Magnus VII Eriksson
Malt av Stein Røise

Magnus VII Eriksson 1316-74, sønn av den svenske hertug Erik Magnusson og Håkon Vs datter,  Ingebjørg. Konge i Norge 1319-55, i Sverige 1319-71. Ble myndig først i 1332 og siden han for det meste oppholdt seg i Sverige ble det i 1343 vedtatt at hans yngste sønn, Håkon, skulle overta styringen i Norge så snart han ble myndig, i 1355. Styrte i sine siste året en del av Norge sammen med sønnen men druknet på en reise til Bergen  

35. Håkon V Magnusson

35

Håkon V Magnusson

1299-1319

Håkon V Magnusson
malt av Stein Røise

Håkon V Magnusson 1270-1319, yngste sønn av Magnus Lagabøte og Ingeborg, konge fra 1299. Håkon spilte en fremtredende rolle i broren Eiriks regjeringstid. Han gjorde Oslo til hovedstad og påbegynte bygningen av Akershus. 

Som konge førte han en hard politikk mot stormennene og reformerte forvaltningen. Han forsøkte forgjeves å bremse på hanseatenes voksende innflytelse.  Bygde flere festninger, bl. a. Vardøhus. Hans eneste datter ble gift med den svenske hertug Erik Magnusson. Deres sønn Magnus ble både svensk og norsk konge. Med Håkon døde Hårfagre-ætten ut på mannssiden.

34. Eirik Magnusson

34

Eirik II Magnusson

1280-99

33.Magnus Lagabøte

33

Magnus VI Lagabøte

Håkonsson

1263-1280

Magnus Lagabøte
malt av Stein Røise

Magnus VI (Håkonsson) Lagabøte, 1238-80, sønn av Håkon Håkonsson og Margreta Skulesdtr. Konge 1262, avstod Hebridene (Suderøyene) og Man til den skotske kongen i 1266. Tilnavnet "lovforbedreren" skyldes de store lovarbeider han fikk gjennomført under sin regjeringstid.  De gamle landskapslover ble sammenarbeidet til Landsloven, vedtatt på lagtingene i Norge i 1274-76; hirden fikk sine rettigheter og plikter fastsatt, ble delt i rangklasser (baron, ridder) og fikk adelige privelegier. Magnus sluttet fred med kirken om de geistlige lovregler ved "sættargjerden" i Tønsberg i 1277.   

32. Håkon Håkonsson

32

Håkon 4 Håkonsson

1217-1263

Håkon 4 Håkonsson
malt av Stein Røise

Håkon 4 Håkonsson, 1204-63, sønn av Håkon Sverresson og Inga fra Varteig, oppfostret hos kong Inge Baardsson og jarlen Håkon Galen. Konge ved Inges død 1217, men kjempet med Inges bror, Skule, om makten. Skule ble felt 1240.

Håkon ble kronet i Bergen 1247. 1260 ble det på Frostatinget bestemt at riket skulle være udelelig og bare ektefødte sønner kunne arve tronen. Håkon la Grønland under Norge 1261 og Island 1262. Han døde på hærtokt mot skottekongen som ville legge de norske Suderøyene under seg. Ved Håkons død hadde Norgesveldet sin største utstrekning.

31. Inge Baardsson

31

Inge Baardsson

1202-1217

Inge Baardsson
malt av Stein Røise

Inge Baardsson, 1185-1217, søstersønn av kong Sverre. Valgt til konge av birkebeinerne 1204. Inge kjempet mot baglerne til 1208, da det kom til forlik mellom ham og Filippus Simonsson, baglerkonge, som fikk styre i Viken. 

30. Guttorm Sigurdsson

30

Guttorm Sigurdsson

1204

Guttorm Sigurdsson
malt av Stein Røise

Guttorm Sigurdsson (født 1199, død 1204) var en barnekonge av Norge i 1204. Han var sønn av Sigurd Lavard og sønnesønn av kong Sverre. Han ble selv etterfulgt av Inge Bårdsson. Guttorm ble bare fire år gammel. Han regnes ikke med i den ordinære kongerekken.

29. Håkon Sverresson

29

Håkon Sverreson

1202-04

Håkon Sverresson
malt av Stein Røise

Håkon III Sverresson (1182-1204) var konge av Norge fra 1202 til 1204 etter at faren kong Sverre døde den 9. mars 1202.

Håkon Sverresson var således birkebeinenes kongsemne. Håkon var den andre uekte sønnen til kong Sverre. Moren var Astrid Roesdtr.

Håkon ble utpekt til konge på et hirdstemne i Nidaros i 1202 og hyllet på Øyratinget seinere på våren. Håkon ble et samlingspunkt som dempet den uforsonlige striden som kretset rundt kong Sverres personlighet. Han kallet biskopene hjem og fikk forlik med dem og baglerne.

Håkon døde brått i 1204, det ble påstått at dødsfallet var mistenkelig og muligens ble han forgiftet av enkedronning Margareta.

Håkon Sverresson ble ikke gift, men ifølge sagaen avlet han en sønn med den vakre Inga fra Varteig. Den seinere kong Håkon IV Håkonsson ble født noen få måneder etter at Håkon Sverresson døde. For å fjerne all tvil om slektskapet lot kongen og hans menn Inga kongsmor bære jernbyrd i Bergen sommeren1218.

28. Sverre Sigurdsson 1177-1202

28

Sverre Sigurdsson

1177-1202

kong Sverre
malt av S. Røise

Sverre Sigurdsson (ca. 1150-1202) norsk konge, angivelig sønn av Sigurd Munn. Kom 1176 fra Færøyene, ble 1177 tatt til konge av birkebeinerne. Etter å ha felt sine motstandere Erling Skakke og Magnus Erlingsson ble Sverre enekonge i Norge fra 1184. Hans regjeringstid var preget av stadige opprør på Østlandet. Sverre ble lyst i bann og paven lyste interdikt over landet. Det ble utviklet et sentralisert rikstyre ledet av kongen og hans embedsmenn.

I Sverres tid fikk vi den første kongelige lagmann og den første kansler.

27, Magnus Erlingsson

27

Magnus Erlingsson

1161-84

Magnus Erlingsson
malt av Stein Røise

Magnus Erlingsson (1156-64), konge fra 1161, sønn av Erling Skakke og Sigurd Jorsalfares datter Kristina. Som den første av Norges konger ble han kronet av erkebiskop Øystein i Bergen i 1163, til gjengjeld måtte han gjøre geistligheten store innrømmelser. I 1174 reiste birkebeinerne seg mot Magnus f ørst under føreren Øystein Møyla, Magnus vant slaget ved Re i Tønsberg i 1177, der Øystein falt.

Men det varte ikke lenge før birkebeinerne reiste seg igjen under en annen fører, Sverre Sigurdsson, og i 1179 seiret birkebeinerne over Magnus i slaget ved Kalvskinnet ved Trondheim, hvor faren Erling Skakke falt. I 1184 falt også Magnus i slag mot kong Sverre og hans menn i sjøslaget ved Fimreite.

26. Håkon Herdebrei

26 

Håkon Herdebrei Sigurdsson 
1159-62

Håkon Herdebreid Sigurdsson
malt av Stein Røise

Håkon Herdebreid (1147-1162), uekte sønn av Sigurd Munn. Ble tatt til konge etter onkelen Øysteins fall i 1157 og deltok i en rekke slag 1157-62 og falt i et slag ved Sekken i Romsdalsfjorden.

Etterlot seg et par sønner som senere forsøkte å reise kongskrav, bl. a. Sigurd Markusfostre Sigurdsson. 

25. Magnus Haraldsson

25

Magnus Haraldsson

1142-45

Magnus Haraldsson
malt av Stein Røise

Magnus Haraldsson (ca. 1130-45) var den yngste av kong Haralds sønner. Han var den fredeligste av brødrene og ble tatt til konge i 1142 sammen med eldste bror Øystein. Men han døde "sottedød" allerede i 1145. Magnus regnes ikke med i den ordinære kongerekken.

24. Øystein Haraldsson

24

Øystein Haraldsson

1142-1157

Øystein Haraldsson
malt av Stein Røise

Øystein Haraldsson (ca. 1125-1157) var eldste sønn av Harald Gille. I 1142 ble han sammen med den yngste av brødrene, Magnus, hyllet til konge. Lå i stadig strid med brødrene Inge og Sigurd og ble drept i Ranafylket i 1157.

23. Inge Krokrygg

23

Inge Krokrygg

1136-1151

Inge Krokrygg
malt av Stein Røise

Inge Krokrygg Haraldsson (1135-61), sønn av Harald Gille, valgt til konge på Borgarting i 1136. Lå i strid med sine brødre Sigurd og Øystein, som begge falt. Inge falt i et slag mot Sigurds sønn Håkon Herdebreid i 1161. 

22. Sigurd Munn

22

Sigurd Munn

1136-1155

Sigurd Munn
Malt av Stein Røise

Sigurd Munn Haraldsson, 1134-55, uekte sønn av Harald Gille. Ved Haralds død i 1136 ble Sigurd sammen med broren Inge tatt til konge. Fra 1142 ble også to andre av Haralds sønner, Øystein og Magnus valgt til konger. I tre år hadde Norge 4 brødre som konger. 

Sigurd forsøkte å avsette broren, kong Inge, men ble drept i Bergen 10. juni 1155. Flere senere kongsemner (bl.a. kong Sverre) utga seg for å være hans sønner.

21. Harald Gille 1130-36

21.

Harald Gille

1130-1136

Harald Gille
Magnusson
1130-1136

Harald IV Magnusson Gille, (1103-1136) var konge av Norge fra 1130 til 1136. Hans samkongedømme med nevøen Magnus Blinde (sønn av Sigurd Jorsalfare) ble innledningen til borgerkrigen i Norge.

Harald kom til Norge i 1130, påsto han var sønn av Magnus Berrføtt og reiste kongskrav. Like etter Sigurds død ble hans sønn Magnus Blinde hyllet som konge, men Harald innledet straks krig mot Magnus.

Harald var gift med den svenske Ingrid Ragnvaldsdatter  og fikk med henne sønnen Inge Krokrygg (født ca. 1135). Hans eldste sønn Øystein Haraldsson (født ca. 1125) skriver seg fra et tidligere forhold, mens den tredje etterfølger-sønnen Sigurd Munn (født ca. 1134) var sønn av den høyættede frillen Tora Guttormsdatter. Den fjerde sønnen som fikk kongsnavn var Magnus, som ble kongekåret i 1142 da Øystein kom til landet. Magnus døde i 1145, 10 år gammel.

Stridighetene brøt ut straks etter at Magnus ble hyllet som konge. Samme år lot også Harald Gille seg utrope og på Øratinget samme år ble begge hyllet som samkonger.

Freden mellom Magnus og Harald var skjør, og vinteren 1133-34 brøt det nær ved ut strid mellom dem. Sommeren 1134 var det Magnus som begynte krigshandlingene, i et forsøk på å drive Harald ut av landet. Borgerkrigens første slag stod i august 1134 i Fyrilev i Båhuslen, og ble vunnet av Magnus. Harald kom imidlertid tilbake, støttet av den danske kong Erik Emunde, og tok Magnus til fange i Bergen tidlig i 1135. Magnus ble lemlestet, og plassert på Munkholmen kloster (utenfor Trondheim.

Etter å ha overvunnet Magnus tok Harald for seg biskop Reinald av Stavanger, som han mistenkte for å ha skjult skatter på vegne av Magnus. Reinald ble hengt.

Harald ble deretter utsatt for det samme «familieproblemet» som har selv hadde påført kong Sigurd Jorsalfare: Han blir oppsøkt i Bergen av en angivelig halvbror, Sigurd Slembe, som sa at han var sønn av Magnus Berrføtt og ba om at slektskapet ble anerkjent av Harald. Harald svarte med å anklage Sigurd Slembe for drapet på Torkjell Fostre. Noe senere oppsøkte Sigurd og «noen menn» kongen mens han sov hos frillen Tora Guttormsdatter. Her tok de livet av ham, natten mellom 13. og 14. desember. Ifølge sagaen ble kongen lurt til å røpe hvor han ville være om natten, ved at en av mennene hans tilsynelatende spøkefullt fortalte at han hadde veddet med noen andre om at kongen ville sove hos dronningen den natten. "Det veddemålet taper du," skal kongen ha svart. Sigurd Slembe lyste drapet på seg, og ba om å bli tatt til konge. Han og hans menn ble dømt fredløse og jaget fra Bergen.

20 Magnus Blinde

20

Magnus Blinde

Sigurdsson
1130-34
1136-39

Magnus Blinde
malt av Stein Røise

Magnus Blinde (1115-39), sønn av Sigurd Jorsalfare. Ble tatt til konge i 1130 etter farens død sammen med sin onkel Harald Gille. Det brøt snart ut strid mellom de to samkongene og Magnus søkte støtte i Danmark. Men han ble fanget av Haralds menn, blindet og kastrert, og satt på Munkholmen kloster. Etter en tid ble han hjulpeet fri av Sigurd Slembe men falt i kamp med Haralds sønner i slaget ved Holmengrå i 1139.

19. Sigurd Jorsalfare

19.

Sigurd Jorsalfare

1103-1130

Sigurd Jorsalfare Magnusson
malt av Stein Røise

Sigurd I Magnusson (1090, d. 26. mars 1130 i Oslo) var sønn av kong Magnus Berrføtt og regjerte riket fra 1103 sammen med sine brødre, Olav (1099-1115) og Øystein I (1088-1123). Fra 1123 var han enekonge.

Våren 1130 lå han på sitt dødsleie i Oslo. Det var bestemt at hans eneste sønn Magnus skulle overta etter ham, men da seiler inn Oslofjorden en mann ved navn Harald Gille som hevder han er sønn av Magnus Berrføtt og dermed arveberettiget til den norske tronen.

Harald bærer jernbyrd for å bevise sitt opphav. Etter dette anerkjente Sigurd Harald som sin halvbror såfremt han lovet ikke å forsøke å komme til makten så lenge Sigurd eller hans sønn Magnus regjerte. Dette lovte Harald, men straks den gamle var død brøt det ut stridigheter mellom Magnus og Harald.

18. Øystein Magnusson

18.

Øystein Magnusson

1103-1115

Øystein Magnusson
malt av Stein Røise




Øystein Magnusson (1088-1123) var den andre av Magnus Berrføtts sønner. Kjent for å ha styrt landet under broren Sigurds korstog og for å ha latt bygge fjellhytter på Dovre, havner, kirker og klostrer og var meget avholdt. Han døde i 1123. 

17. 1103-1115 Olav Magnusson

17.

1103-1115

Olav Magnusson

Olav Magnusson
malt av Stein Røise

Olav Magnusson, (1100-1115),, sønn av Magnus Berføtt. Valgt sammen med brødrene Øystein og Sigurd til konge fra 1103. Han døde i 1115 og regnes ikke med i den ordinære kongerekken.

16. 1093-1103 Magnus Berrføtt

16.

1093-1103

Magnus Berføtt
Olavsson

Magnus Berrføtt Olavsson
malt av Stein Røise

Magnus Berrføtt (1073-1103) var sønn av Olav Kyrre, men i motsetning til sin fredelige far var Magnus langt mer krigersk. Etter å ha latt seg utrope til konge over den nordlige delen av landet i 1093, ble han i 1094 tatt til konge over hele landet.  Magnus brakte Orknøyene og Suderøyene under Norge og kom deretter i krig med den svenske kongen Inge Stenkilsson, men inngikk forlik i 1101 og ektet Inges datter Margrete (kalt "Fredkulla"). I 1102 gjorde Magnus nok et tokt mot øyene i vest men ble felt på hjemveien under en landgang i Irland.

Han etterlot seg en rekke ekte og uekte sønner. Da Magnus døde i 1103 ble de tre brødrene Olav, Øystein og Sigurd alle kongshyllet. 

Men det skulle dukke opp flere etterhvert som gjorde krav på kronen.

Magnus Berføtt, d. 1103, sønn av Olav Kyrre

14 1069-1069 Magnus Haraldsson

14.

Magnus Haraldsson

1069-1069

Magnus Haraldsson
malt av Stein Røise

Magnus Haraldsson (1048-69) var sønn av Harald Hardråde. Overtok som konge over den nordlige delen av landet i 1066 sammen med broren Olav Kyrre som regjerte resten av landet. Magnus regjerte Norge kun i tre år.

13. 1066-69 Olav Kyrre

13

Olav Kyrre

1066-1069

Olav Kyrre
malt av Stein Røise

Olav Kyrre (født ca. 1050, død 1093) var sønn av Harald Hardråde. 

Etter farens død ved Stamford Bridge i 1066 ble Olav tatt til ny konge sammen med sin bror Magnus. Magnus døde allerede i 1069, men Olav regjerte landet frem til 1093. I denne perioden var det fredelige tider i landet.