10. Knut den mektige

10.
Knut den mektige

d/n. konge

1028-1035

Dansk nasjonalhelgen og konge. 

Knut den mektige
malt av Stein Røise

En kort tid regjerte danskekongen Knut den mektige også her til lands, men han var lite populær hos folket som heller ville ha Olavs sønn Magnus.

9. Håkon Eiriksson

9.

Håkon Eiriksson
1012-1016

Håkon Eiriksson ladejarl
malt av Stein Røise

Hålpn Eiriksson ladejarl var sønn av Eirik ladejarl og rakk å styre landet sammen med onkelen i tre år. I 1016 led de et stygt nederlag mot Olav Haraldsson. Men ledet landet i 1028-29

8 Olav den hellige

8. Olav den hellige 

1015-30

O. var etterkommer etter Harald Hårfagre og regnes som den kongen som innførte kristendommen i Norge (etter Håkon den gode og Olav Trygvasson).

Olav måtte en tid rømme til Rusland, da overtok danskekongen Knut, men da Olav og sønn Magnus kom hjem, ble det krig. Olav døde som kjent i slaget på Stiklestad i 1030, og fem år senere kom sønnen på tronen.

7. Erik og Svend ladejarler

7

Erik og Svend 

ladejarler
1000-1012
1000-1015

Eirik og Svein Ladejarler
malt av Stein Røise

Eirik Håkonsson Ladejarl (født 957, død 1024)
var jarl på Lade forTrøndelag og Hålogaland (ca. 995–1012), hersker av Norge ved å anerkjenne danskekongens overherredømme (1000–1012), og jarl av Northumbria (1016–1023). Eirik Ladejarl var frillesønn (utenfor ekteskap) av Håkon Sigurdsson, også Ladejarl og ubestridt hersker av Norge. Eirik deltok i to store slag som var avgjørende for norgeshistorien og han gikk seirende ut av begge: slaget ved Hjørungavåg (986) og slaget ved Svolder (1000). Eirik var også en hersker som anerkjente og støttet skaldekunsten.

Etter å ha regjert her tillands noen år måtte han etterhvert flykte fra landet.

Eirik Håkonsson forble jarl av Northumbria til han døde. Hans jarldømme er spesielt bemerkelsesverdig ved at det ikke er avtegnet at han kjempet et eneste slag mot Skottland ellerStrathclyde som vanligvis truet Northumbria hele tiden.

Eirik er ikke nevnt i engelske dokumenter etter 1023. I henhold til engelske kilder ble han sendt i landflyktighet av kong Knut og dro tilbake til Norge. Det er svært lite sannsynlig og det er ingen norrøne kilder som bekrefter hans påståtte hjemreise. Hans arvtager til jarldømmet, en danske eller en engelskfødt av dansk opprinnelse, Sigurd Digre, som regel nevnt som Siward, kan ikke bekreftes at han overtok jarldømmet før 1033. Eiriks død kan ikke bli plassert med sikkerhet mellom 1023 og 1033. Tradisjonelt blir hans død regnet for å ha skjedd i 1024. I henhold til norrøne kilder døde han av blødninger etter at drøvelen hans ble kuttet (en kjent prosedyre i middelalderens legekunst) enten akkurat før eller rett etter en pilegrimsreise til Roma.

Svein Håkonsson (død ca. 1016) var sønn av Håkon Jarl Sigurdsson og Norges reelle hersker fram til 995, og bror av Eirik Håkonsson som han delte regjeringen av Norge med fra år 1000 og til 1015.

Da møtte han motstand fra en annen legendarisk norsk konge, denne gang endog av den hellige arten....

6. Olav 1. Trygvasson

6.
Olav 1. Trygvasson

(995-1000)

Olav 1. Trygvasson
malt av Stein Røise

Olav Tryggvason, sønn av Trygve Olavsson, ble tatt til konge over hele landet på et allment folketing i Trondheim. Han reiste videre til områder som før hadde vært under danskekongen, slik som Opplandene og Viken. Overfor sine nærmeste frender og rådgivere sa han at enten skulle han få satt igjennom å kristne hele Norge, eller også dø. Etterhvert lyste kong Olav for allmuen at han ville by kristendom til alle mennesker i riket. De som før var gått med på dette, var nå straks de første til å støtte saken, og sa de ville følge dette budet. Han startet kristningen i Viken. Kongen dro nå rundt og bød alle mennesker der å ta kristendommen, og de som talte imot, straffet han hardt. Noen drepte han, noen lot han lemleste, og noen drev han ut av landet.

Kong Olav dro vest til Agder, og hvor enn han kom og han holdt ting med bøndene, bød han dem å la seg døpe, og de gikk over til kristendommen, for det nyttet ikke for bøndene å reise seg mot kongen. Folket ble døpt hvor han kom. I Hordaland var det mange gjeve stormenn, som var kommet av Horda-Kåres ætt. Han hadde hatt fire sønner, Torleiv Spake, Ogmund, Tord og Olmod. Tre av disse fikk mer eller mindre kjente sønner.

Stormennene diskuterte om hva som ville skje. Kongen kom østfra langs kysten med en stor hær og brøt ned gammel lov for folk, og alle fikk de straff og harde vilkår om de sa noe imot ham. Da satte frendene hverandre stevne og rådslo om hva de nå skulle gjøre, for de visste kongen snart ville komme dit. De ble enige om å komme så mannsterke de kunne til Gulating, og sette stevne med Olav Tryggvason der.

Olav lyste til ting så snart han kom til Rogaland. Der hadde de plukket ut de tre mest veltalende bøndene til å tale Olav imot. Den første fikk ikke sagt et ord, da han ble rammet av hoste. Den andre ble plutselig stum og den siste ble så hes at ingen hørte ham, dermed ble det ingen motstand mot Olav. Da ble alle på tinget døpt før de dro sin vei.

Ved Gulating var stormennene samlet, og de ville ikke la seg tvinge til dåp hvis ikke de fikk noe igjen for det. Kong Olav spurte stormennene hva de ville kreve av ham for å få et best mulig forlik. De ville at Olav skulle gifte bort Astrid, søsteren sin, til Erling Skjalgsson, noe Olav gikk med på fordi han visste Erling var av god ætt og så ut til å være en gild kar. Men han sa også at Astrid selv måtte svare på dette.

Erling Skjalgsson holdt bryllup om sommeren. Da tilbød kongen å gi Erling jarlsnavn, men Erling ville ikke ha noe høyere enn tittelen Herse mot at han blir den største i landet med det navnet. Det lovte kongen ham. Og da de skiltes, gav kong Olav land til Erling, mågen sin, nord fra Sognesjøen og øst til Lindesnes, på samme vilkår som Harald Hårfagre hadde gitt sønnene sine.

Olav lyste ut firefylkersting nord på Dragseid på Stad, og dit skulle det komme sogninger, fjordinger, sunnmøringer og romsdøler. De så hæren til Olav, som nå også bestod av mennene fra Hordaland og Rogaland. Kong Olav drog videre til Nordmøre med hæren, og kristnet dét fylket.

Olav seilte inn til Lade og lot hovet rive ned og tok alt gullet og pynten av guden og ut av hovet. Da bøndene fikk vite dette, lot de hærpil gå ut over alle fylkene og stevnte ut hær og ville gå mot kongen. Kong Olav tok flåten og seilte ut gjennom fjorden og ville nord til Hålogaland og kristne der, men da han kom nord til Bjørnør fikk han høre fra Hålogaland, at der hadde de hæren ute og tenkte å verge landet mot kongen. Høvdingene for denne hæren var Hårek fra Tjøtta, Tore Hjorth fra Vågan og Øyvind Kinnriva. Da han fikk vite det, dro han heller sydover igjen.

Fra hovet på Lade hadde Olav tatt vekk en gull-ring som han sendte til dronning Sigrid i Sverige, hun som ble kalt Storråd, for å fri til henne. Dronning Sigrid fant ut at ringen var falsk og at den var fylt med kobber inni, dette gjorde henne vred og hun lurte på hva Olav mente med dette. Da de møttes for å avtale giftemålet, krevde Olav at hun skulle la seg døpe. Dronningen nektet å gi opp sin tro, men sa at hun kunne leve med at de hadde forskjellig tro. Da ble kong Olav fælt harm og svarte nokså brått «Tror du jeg vil ha deg slik, hedensk som en hund» og slo henne i ansiktet med hansken, som han holdt i handa. Da svarte Sigrid «Dette kunne vel bli din bane». Kongen drog da nord i Viken, og dronninga øst i Sveavelde.

Kong Olav døde ifølge kildene i slaget ved Svolder ca. år 1000. Han var på vei hjem fra et tokt til Vendland da han gikk i et bakhold arrangert av sine største politiske motstandere

5. 970-995 Håkon Jarl

5.

Håkon Sigurdsson Ladejarl

970-995

Håkon Jarl
malt av Stein Røise

Håkon tok kampen mot kong Harald Gråfell. Håkon var i landflyktighet flere ganger, men hver gang kom han tilbake, og forhindret at Harald fikk noe stødig fotfeste i Trøndelag. Harald ble til slutt fordrevet, han døde senere ved Limfjorden i Danmark.

Håkon Jarl fikk så makten i Norge gjennom sin allianse med danskekongen Harald Blåtann. Kongen hadde tvunget jarlen til å la seg døpe og sendte med ham prester til Norge. Men så snart han var utenfor danskekongens rekkevidde, satte Håkon prestene på land, og sto fram som en helstøpt hedning etter tradisjonelt, norrønt mønster. I hyllingskvadet Vellekla av skalden Einar Skålaglam blir Håkon Jarl omtalt som en talsmann for den gamle religionen, og han regnes blant de siste makthavere i Norge som bekjente seg til den norrøne religionen. Jarlen skal i følge Snorre ha erklært seg som "Sæming" – det vil si en av krigerguden Odins sønner. Han skulle "aldri oppsøke striden , men heller aldri vike unna for striden".

Omkring 973-974 dro han til Danmark for å hjelpe Harald Blåtann med å forsvare Danmark mot den tyske keiseren Otto II. De tapte slaget, og etter dette betalte Håkon ingen skatter til Danmark. Ladejarlen holdt imidlertid danekongen med jaktfalk (Snorre).

I året 986 sendte kong Svein Tjugeskjegg av Danmark en innvasjonsstyrke til Norge for å knekke Ladejarlen, sammen med Jomsvikingene ledet av Torkjell Høge og Sigvalde jarl.

Styrken til kong Svein møtte Håkon Jarls flåte på Mørekysten i slaget ved Hjørungavåg og ble der slått av nordmennene. Utfallet av slaget styrket naturlig nok Ladejarlens posisjon, som i motsetning til de engelske jarlene hadde slått danekongen i krig.

Håkon Jarl fikk tilnavnet "den mektige" og regnes etter slaget som Norges enehersker.

Håkon pådro seg endel mishag hos stormennene i Trøndelag, slik at da Olav Tryggvason kom til Trøndelag nærmere bestemt til Skaun , så høstet Olav støtte fra en del bønder. Året var 995, Olav kom med en flåte på fem skip ifølge Snorre. Det kom til stridigheter på fjorden fordi Jarlen hadde sendt noen av sine skip i forsvar. Denne flåten var ledet av yngstesønnen Erlend, som ble drept i striden.

Håkon hadde søkt tilflukt hos sin elskerinne Tora på gården Rimol i Melhus. Olav Tryggvason kom til Rimol og holdt en tale på tunet, mens Håkon lå i skjul i en grisebinge mens han hørte på talen til Olav. Det var siste kvelden Håkon var i live, for han ble drept der den natta av sin gode venn og trell, Tormod Kark. Da nyheten nådde Olav Tryggvason, tok denne straks sete på Lade. Da Kark fremviste jarlens avskårne hode for Olav som bevis på at Jarlen var død, befalte Olav at Kark skulle halshugges for sitt svik mot sin herre. Jarlens og trellen Karks hoder ble deretter tredd på nidstang ute på Munkholmen til skrekk og advarsel.

4. 960-970 Harald 2. Gråfell

960-970

Harald 2. Eiriksson

Gråfell

935-970

Harald Gråfell Eiriksson
malt av Stein Røise

Selv om Eirik Blodøks hadde oppgitt kampen om å gjenvinne Norge gjaldt det slett ikke hans sønner. Med støtte fra danskekongen Harald Blåtann gjorde Harald 2. Eiriksson Gråfell innfall mot Norge, først uten hell, men kom senere tilbake og etter å ha brent den mektige Sigurd Ladejarl inne i Stjørdal vant han Trondheim.

Etter noe turbulens mellom han og danskekongen kom det omsider til brudd mellom dem og da Håkon jarl dro til Danmark for å hevne faren ble det lagt en listig plan for å lokke Harald Gråfell i en felle. I 970 ble Harald lokket til Danmark hvor han ble drept i et bakhold.

Han etterlot seg ingen sønner.